Dos poemas, noviembre 1988
I
Te extingo.
He leído
suficiente. He leído
demasiado.
Ni las letras doradas
ni los números verdes fosforescentes
en el reloj de mano
brillarán.
El vaso con agua
donde ningún dipnoi1
trepa por los bordes
contra una gran idea
(solo nadando, nadando, silencioso)
tampoco llegará el brillo plateado
en la noche
que se apaga y apagó
cuando ambos esperan
invisibles. Disueltos
en el aire
como mosquitos, como moléculas
de olor, en la ropa, en
el sueño.
II
Dos televisores.
Dos televisores que nievan
uno frente a otro
en la quietud nocturna de una habitación
podríamos estar,
y nevaría
también afuera y debajo de la casa,
una nevada vertiginosa
de estruendo cósmico,
y, finalmente, no deberíamos
entendernos uno al otro.
To dikt, november 1988
I
Jeg slukker deg.
Har lest
nok. Har lest
for mye.
Selv ikke gullbokstavene
eller de fosforgrønne tallene
på armbåndsuret
skal skinne.
Vannglasset
hvor ingen lungefisk
klater over kanten
mot en stor tanke
(bare svømmer, svømmer, lydløst),
det skal heller ikke sølvskimre
i den natten
der slukker og slukket
nå begge venter,
usynlige. Oppløst
i luften
som mygg, som molekyler
av lukt, av klær, av
søvn.
II
To fjernsyn.
To fjernsyn som snør
mot hverandre
i en nattestille stue
kunne vi være,
og det skulle snø
utenfor også, ned over huset,
et svimlende snøfall
som kosmisk støy,
og endelig skulle vi
ikke forstå hverandre.
1 Especie de pez con pulmones y sentido del olfato, considerados “fósiles vivientes”.
Trad. Mercedes Alvarado
(Fuente: Periódico de Poesía. UNAM. México)
No hay comentarios:
Publicar un comentario